Farvel Facebook!

Vi har vært gjennom nok en uke med nyheter som dokumenterer hvordan Facebook og Instagram prioriterer egen profitt fremfor brukernes sikkerhet. Den massive dokumentasjonen av deres kunnskap om problemene på deres plattformer, og deres manglende vilje til å handle med integritet basert på denne kunnskapen, er overveldende.

Vi kommer ikke bort fra at de som sitter med hånden på algoritmen hos Facebook og Instagram, som bestemmer hva som dukker opp i vår feed, konsekvent har valgt å se bort fra at deres algoritme fremmer hat, konspirasjonsteorier og psykiske problemer blant unge brukere.

De dokumentene som er lekket den siste tiden viser at Facebook har et av verdens beste forskningsprogrammer for å forstå hvilket innhold som genererer mer hat og hvilket innhold som øker sannsynlighet for at unge jenter og gutter utvikler depresjon og spiseforstyrrelser. Til tross for at dette forskningsprogrammet har vært klar i sine anbefalinger, har Facebook valgt helt bevisst å implementere algoritmer som gir mer profitt.

Jeg har tidligere satt min Facebook bruker som «ikke aktiv» fordi jeg har hatt personlige kvaler med tanke på hvordan plattformen har blitt brukt på svært negative måter. Et eksempel er hvordan militæret i Myanmar brukte Facebook aktivt under folkemordet på Rohingyaene for et par år tilbake. Det tok mange måneder før Facebook reagerte, til tross for at et folkemord ble organisert helt åpent på deres plattform. Dette er helt uakseptabelt!

Spikeren i kista

Avsløringene de siste par ukene er bare å regne som «spikeren i kista». Det er ikke mulig for meg, å fortsette å ha konto hos Facebook og Instagram. Når jeg har sendt inn denne teksten til Digi.no så er det ikke fordi jeg tror det betyr noe for disse digitale gigantene at en enkel nordlending terminerer kontoene sine. Jeg gjør det like mye fordi jeg har reflektert og vært selvkritisk de siste dagene. Hvorfor jeg har ventet så lenge med å reagere? Hvordan kan jeg fortsatt bidra til Facebook og deres posisjon? Jeg har ingen god forklaring, annet enn at det er veldig praktisk å være på de plattformene «alle andre» ferdes.

Min tid på Facebook er over. Jeg har respekt for at ikke alle mine bekjente gjør det samme men for alle offentlige virksomheter må tiden være inne for å gjøre en grundig vurdering, ikke bare opp mot Facebook, men for alle globale plattformer. Signalet vi sender må være tydelig: Det digitale domenet må være tuftet på de samme verdiene og normene som gjelder ellers i vårt samfunn.

Jeg fremmer på ingen måte påstanden om at Facebook og Instagram er alene om å ha denne type problemene på sine plattformer. Jeg mener eller ikke at ansatte eller mennesker som jobber hos Facebook ikke ønsker å bidra positivt til vårt samfunn.

Digital sirkulær økonomi og det grønne skiftet

De alvorlige konsekvensene av klimaendringene er i dag tydelige over hele verden. Ifølge forskere vil temperaturen fortsette å øke drastisk selv om vi kutter klimagassutslipp betydelig de neste 30-40-årene. Dette vil få store konsekvenser på alle kontinenter og for alle land, noe som gjør kampen for klima og miljø til den viktigste i vår tid. 

FNs klimapanelet publiserte en rapport i 2018 som viste forskjellen på å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, sammenlignet med det gamle målet på 2 grader. Forskjellige viser seg å være dramatisk. En halv grad kan med andre ord bety mye for mange. 

Teknologi og digitale løsninger vil være helt avgjørende for å nå de målene vi som verdenssamfunn har satt oss for å løse de store utfordringene. Dette handler i praksis om digitale ressurser som helt konkret påvirker vår evne til å bevare miljøet for fremtidige generasjoner. 

Det grønne teknologiske skiftet må komme fort, og ny teknologi og innovative løsninger må gjøres tilgjengelig for så mange som mulig, så raskt som mulig. For å løse disse enorme utfordringen i tide, trenger vi å skape en global digital delingskultur i kampen for miljøet. En åpen tilnærming i den digitale delen av miljøkampen kan bidra til å øke samarbeidet og innovasjon rundt miljøvennlige teknologiske alternativer. Dette vil også sikre at land under utvikling får tilgang til ny teknologi raskere. 

Flere organisasjoner har lenge bidratt til denne globale delingskulturen innenfor forskning og teknologisektoren gjennom det som kalles “open access” eller en “open policy”. Bill and Melinda Gates Foundation er en av organisasjonene som var tidlig ute. I deres “open access policy” krever de bruk av åpne lisenser for all forskning og alle publikasjoner, inkludert underliggende data. 

Hva betyr teknologi i den taktile klimakampen?

Det digitale i denne sammenhengen dreier seg om alt fra batteriteknologi, algoritmer basert på kunstig intelligens, åpne værdata og satellittbilder av regnskogen i Amazonas som dokumenterer avskoging. Teknologi satt sammen med tverrfaglige forskningsdata kan bidra til å dokumentere hvilke problemer vi må løse, og hvordan vi kan løse dem.

Også innenfor områder der det digitale tradisjonelt ikke spiller en viktig rolle, vil ny og innovativ teknologi være helt avgjørende. Et eksempel er landbruk, hvor mangel på vann er et stort problem i mange land. Teknologi for å bruke mindre vann og for å gi avlingen riktig mengde vann til riktig tid, er et fagområde hvor det er gjort store fremskritt de siste årene. Det forskes mye rundt bruk av kunstig intelligens for å utvikle et ressurseffektivt landbruk, som i tillegg til å konsumere mindre ressurser, vil gi sunnere og bedre avlinger. Forskere ved Wageningen Universitet i Nederland er blant de som har utviklet ny og spennende teknologi innenfor dette området.

Et annet eksempel er industri som bruker mye stål, sement og plast, noe som forårsaker en betydelig mengde utslipp. Dette gjelder både konstruksjon for industri og private boliger. For å redusere denne typen utslipp må man utvikle teknologi som gjør det enkelt og kostnadseffektivt å bygge med andre materialer. The Wiki House project er et eksempel hvor arkitekter har utviklet en metode som gir lave utslipp, og hvor over 90% av ressursene som brukes i bygningskonstruksjon kan resirkuleres. “The Wiki House project” deler også alle sine spesifikasjoner helt åpent under en Creative Commons lisens, noe som gjør at andre kan bygge et hus, en låve eller et kontorbygg med deres teknologi og metode. Bruk av kunstig intelligens for å utvikle nye konstruksjonsmetoder, hvor man 3D-printer hus med materialer som er lett tilgjengelig i et geografisk område, er et annet eksempel som vil bidra til å begrense de totale utslippene. 

Norge er på noen områder å regne som et foregangsland med teknologi som bidrar til å sikre miljøet både i Norge og verden ved at data og teknologi deles fritt

Yr.no deler åpne globale værdata 

Yr.no er et annet eksempel. Mange av oss bruker Yr.no daglig for å få oppdaterte værmeldinger for Norge. Noe ikke alle er klar over, er at Meteorologisk institutt også tilbyr data som dekker andre deler av verden. Det er faktisk bare omtrent halvparten av trafikken på Yr som kommer fra Norge. Resten av brukerne er spredt over 200 land globalt. Totalt kan man på Yr.no søke etter værvarsler for over 11 millioner steder i verden, noe som gjør tjenesten til en digital ressurs som for eksempel kan bidra til at bønder i afrikanske land er bedre i stand til å planlegge innhøsting. Sør-Afrika er et av landene hvor Yr allerede brukes aktivt. 

En annen spennende mulighet med dataene fra Yr.no er at de har en lisens som tillater kommersiell gjenbruk. Dette gjøre det i praksis mulig for en “startup” i Kenya å bruke data fra Yr.no til å lage en app eller en annen type applikasjon som de så selger som et kommersielt produkt. 

VIPS

VIPS er en varslingstjeneste som gir informasjon om fare for angrep og skader av sykdommer, skadedyr og ugress. VIPS er utviklet av Norsk institutt for bioøkonomi som baserer sine varsler på værdata, observasjoner i felt, skadeterskler og modeller. Plattformen er bygget på gjenbruk av andre kilder samtidig som teknologien deles fritt. VIPS er på mange måter som tatt ut av læreboka for digital sirkulær økonomi.

Digital delingskultur – det eneste alternativet

Begge disse norske prosjektene er eksempler på at gode teknologiske løsninger eller datasett med høy kvalitet ofte er komplisert og kostnadskrevende å utvikle. Det er derfor svært lite sannsynlig at land under utvikling har mulighet til å finansiere denne typen data og tjenester selv. Global digital delingskultur rundt klima og miljø er derfor den eneste måten vi kan sikre at de beste teknologiske løsningene blir tilgjengelig for de som trenger dem mest. 

Når nye løsninger utvikles med offentlige midler, og offentlig finansiert prosjekter resulterer i teknologi som kan bidra til å redde klimaet, må denne teknologien være åpent tilgjengelig. Vi har rett og slett ikke råd eller tid til å havne i en situasjon hvor en eller noen veldig få private aktører sitter med enerett på teknologi som kan bidra til å løse de globale klimautfordringen. 

Utgangspunktet for digitale delingskulturen gir på måter enda flere muligheter for gjenbruk sammenlignet med den “fysiske sirkulære økonomien”. I steden for å hente ut verdi, tilfører man verdi gjennom hver deling og vært derivat som et resultat av gjenbruk. 

Skal vi nå de ambisiøse klimamålene må vi utvikle en digital delingskultur og vi må legge til rette for globalt tverrfaglig samarbeid.  

Et nødbluss på vegne av vårt digitale demokrati!

Alle større utfordringer vi som samfunn står overfor har en digital dimensjon. Dette gjelder alle sektorer inkludert utdanning, samferdsel, landbruk, forsvar og selvsagt klima og miljø. Samtidig er samfunnskritiske institusjoner innenfor byråkratiet, regjering, storting og domstoler i dag helt avhengig av sin digitale infrastruktur for å løse sine samfunnsoppdrag. 

Det er med andre ord ingen deler av vårt samfunn som i dag ikke berøres helt grunnleggende av teknologi i en eller annen form. Vi må derfor ta et steg tilbake å erkjenne at våre liv digitaliseres på alle nivåer. Som enkeltmennesker, lokalsamfunn, nasjon og demokrati. 

Digitale utfordringer

Til tross for at det digitale nå er så viktig på så mange områder, er den digitaliserte delen av våre liv på ingen måte underlagt de samme retningslinjene og normene som samfunnet ellers. Dette har over tid skapt et virtuelt landskap med svært alvorlige utfordringer, som nå er i ferd med å slå inn over flere deler av vårt samfunn som en digital tsunami.

Digital mistillit

Det er en økende grad av mistillit til digitale plattformer fordi den delen av vårt samfunn mangler helt grunnleggende demokratiske kjøreregler. Begrepet “privatlivets fred” er i ferd med å dø som et resultat av digitaliseringen. Som brukere har vi ikke kontroll over våre personlige data, og er helt frarøvet et digitalt privatliv. Dette dels fordi samfunnet rundt oss samler inn data om oss og våre bevegelser, samtidig som noen globale aktører samler data om alle. Denne utviklingen er preget av kaos og manglende regulering. 

Digitale monopolister og supermakter

Våre digitale flater styres i stor grad av en håndfull aktører som har monopol på sine områder, noe som gjør at Norge og andre nasjoner mister råderett over det som i praksis fungerer som samfunnskritisk infrastruktur. 

Det digitale gapet mellom offentlige institusjoner og multilaterale organisasjoner på den ene siden og de nevnte selskapene på den andre, er i ferd med å bli så stort at vi i fremtiden kan bli helt avhengig av de nevnte selskapene for å løse store nasjonale og globale utfordringer. 

Forholdet mellom nasjoner er også svært ubalansert. Kina, Russland og USA satser tungt innenfor flere digitale felt, mens Norge og andre europeiske land gjør lite. De sistnevnte blir derfor fanget i en kryssild mellom de digitale supermaktene og de store globale selskapene. Russlands hacking av det Norske stortinget for noen måneder siden, hvor stortinget var avhengig av Microsoft for å løse problemet, er bare et lite frampek på hva som kan komme.

Svake digitale offentlige institusjoner 

Offentlig sektor i Norge og andre land har svært få virkelig store satsinger på digital infrastruktur hvor de selv sitter med eierskap til teknologien. Dette fører til at viktige nasjonale institusjoner mister kontroll over kjernesystemer, mens en eller noen få private aktører sitter med “nøkkelen til safen”.

Et resultat av manglende digital satsning over flere tiår, er at tiltak for å regulerer det digitale domenet og markedsaktører ofte bærer preg av manglende kompetanse blant embetsverk og politikere. Dette fører til at nye lover og reguleringer ikke fungerer etter intensjonene.

Vår altfor sterke avhengighet av markedet gjør at vi ofte baserer strategier, og i Norges tilfelle stortingsmeldinger, på den feilaktige oppfatningen at digital utvikling i stor grad handler om utvikling av et marked, og at offentlige institusjoner kun skal være kunder i dette markedet.

Vi må tegne kartet på nytt

Med utgangspunkt i den betydningen det digitale har for så mange sektorer og områder, burde vi ikke i da i større grad sikre at det digitale domenet er tuftet på de samme verdiene og normene som gjelder ellers i samfunnet? I så fall, hvordan ønsker vi at vårt digitale samfunnet skal se ut? Og like viktig, hvilken form bør den teknologiske utviklingen ta for å bidra til å bringe oss i den retningen vi ønsker? 

Styrking av offentlige institusjoner

Vi må endre vårt grunnsyn på det digitale rommet slik at det også inkluderer sosiale, kulturelle og demokratiske verdier, og vi må endre syn på det offentliges rolle i digitaliseringen. Som nasjon må vi gjenvinne vår digitale selvråderett for å skape et virtuelt samfunn som omfavner våre demokratiske verdier og sikrer grunnleggende rettigheter og sosial rettferdighet. Vi som innbyggere må sikres demokratisk innflytelse også i den digitale dimensjonen. 

Offentlige institusjoner styrkes også digitalt gjennom økt internasjonalt samarbeid som legger til rette for en global delingskultur som er rettferdig og demokratisk, der grunnleggende friheter og rettighet er beskyttet, og hvor sterke offentlige institusjoner fungerer i allmennhetens interesse. 

Støtte opp under den digitale allmenningen

En viktig forutsetning for å skape en god debatt rundt dette temaet, er at vi slutter å snakke om teknologi som en kraft med en forutbestemt retning som er definert av noen få selskaper i Silicon Valley. Vi har har kommet til et punkt der de skadelige effektene er klart større enn verdien disse tjenestene og selskapene gir oss som brukere. I fremtiden må nettverkseffekten som genereres av og med oss brukere komme allmennheten til gode – på brukernes premisser. Vi må også sikre brukerne en reell mulighet til digital sporløs ferdsel på alle plattformer. 

Denne utfordringen strekker seg helt ned på infrastrukturnivå. Norsk offentlig sektor må i årene som kommer bidra til å desentralisere vår teknologiske infrastruktur for å redusere avhengigheten av noen få teknologileverandører. Det vil ha en kostnad, men samtidig bidra til å styrke den digitale allmenningen. Det vil på sikt bidra til å opprettholde våre demokratiske tradisjoner og mangfold også i det digitale domenet. 

Offentlig sektor må ta ansvar for å sikre et digitalt mangfold. Norge må derfor definere en helhetlig strategi for offentlig delingskultur (“open policy”) som gjelder for alle offentlige virksomheter. Dette betyr kort fortalt at all teknologi, data, forskningsresultater og digitalt innhold som finansieres av offentlige virksomheter må deles helt åpent. Dette vil bidra til å stimulere til et bærekraftig næringsliv og en sunn og levedyktig digital allmenning. 

Digitale løsninger på globale utfordringer 

Mange er i dag bekymret for utviklingen i det digitale landskapet, men hvilke praktiske konsekvenser har denne egentlig for de store utfordringene vi som samfunn står overfor?  

La oss ta klima og miljøkampen som et eksempel, vår tids største globale utfordring. Det er hevet over enhver tvil at forskning, teknologi, åpne data, kunstig intelligens og andre digitale ressurser kommer til å være helt avgjørende for å nå de målene vi som verdenssamfunn har satt oss for å løse klimakrisen de neste tiårene. 

Det digitale i denne sammenhengen kan dreie seg om alt fra batteriteknologi, algoritmer basert på kunstig intelligens, åpne værdata eller satellittbilder av regnskogen i Amazonas som dokumenterer avskoging. Det handler om digitale ressurser som helt konkret påvirker vår evne til å bevare miljøet for fremtidige generasjoner og som burde deles som digitale goder som er tilgjengelig for alle som ønsker å bidra i denne globale kampen.

Spørsmålet i dette eksemplet blir da som følger: Mener vi som samfunn at den digitale dimensjonen av klimakampen kan overlates til en gruppering bestående av de store digitale plattform monopolene i en slags digital stillingskrig med Kina, USA og Russland? Det kan føles som et retorisk spørsmål, men men det er i alle høyeste grad en reell problemstilling vi som samfunn aktivt må ta stilling til – og det haster!

Norges digitale selvråderett er utfordret

Når vi skal argumentere for digitalisering i offentlig sektor snakkes det ofte om lavere kostnader og bedre tjenester men for mange offentlige virksomheter er digital selvråderett og kontroll over samfunnskritisk digital infrastruktur minst like viktig. Det går sjelden mer en noen uker mellom hver gang vi leser om at nasjoners digitale suverenitet utfordres. Det kan være russiske eller kinesiske hackere eller globale plattformer som brukes for å påvirke demokratiske prosesser.

Nasjonal selvråderett er et begrep som betegner ulike nasjoners rett til å bestemme over sine egne anliggender. Begrepet er innarbeidet i flere av FNs traktater og er tradisjonelt knyttet til en nasjons landområder. Over de siste 15–20 årene har digitale tjenester fått en langt mer sentral posisjon i vårt samfunn og kan i dag sammenlignes med offentlige veier, sykehus, skoler og toglinjer. Ettersom verden har blitt mer digital og flere samfunnskritiske institusjoner er helt avhengig av sin digitale infrastruktur tvinger det seg frem en prinsipiell diskusjon rundt «digital selvråderett».

Hvorfor digital selvråderett?

Digital selvråderett kan være relevant i mange sammenhenger, enten fordi systemer selv har svært sentrale funksjoner i vårt samfunn eller fordi virksomhetene eller prosessene knyttet til systemet er sentrale. Domstoler, regjering og storting er eksempler på slike institusjoner. Når Stortinget har blitt hacket to ganger i løpet av noen få måneder er dette selvsagt svært uheldig for Norge som nasjon. Det siste angrepet knyttes til sårbarheter i MS Exchange som eies av Microsoft, og det er kun Microsoft som kan kontrollere og rette kode i deres system. Den ene leverandøren som eier systemet som har gitt åpning for angrepet mot Stortinget sitter altså med enerett til koden og kontroll over hele prosessen. Det avgjørende spørsmålet er om en leverandør skal kunne kontrollere et system som håndterer all e-post inn og ut fra de mest sentrale samfunnsinstitusjonene i Norge?

Et annet åpenbare område for denne diskusjonen er offentlige tjenester som defineres i kategorien felleskomponenter eller fellesløsninger. Dette er teknologi som er utviklet generisk for å dekke behov på tvers av offentlige sektor. En felleskomponent som brukes av «alle» offentlige virksomheter er på mange måter selve definisjonen på en vellykket felleskomponent. Men jo flere offentlige virksomheter som bruker en fellesløsning, desto mer samfunnskritisk vil den bli. Hvis en slik felleskomponenten samtidig eies eller kontrolleres av én leverandør blir det en «komplett monopolsituasjon». Derfor er det helt avgjørende at vi også innenfor dette området tar en prinsipiell debatt rundt hvem som skal eie den teknologien som utvikles på det offentliges regning.

Noen fellesløsninger brukes ikke av mange offentlige virksomheter men er kritisk av andre årsaker, som for eksempel valgsystemer. Frie valg er helt grunnleggende for vårt demokrati og derfor burde selve teknologien som benyttes i forbindelse med valg kontrolleres av det offentlige selv. Teknologien burde også være fritt tilgjengelig for innsyn for å sikre at alle som ønsker det skal kunne inspisere den digitale delen av valgprosessen. Når teknologi er en integrert del av demokratiske valg, må vi akseptere at mediene, forskere og innbyggerne vil ha innsyn i hva denne teknologien faktisk gjør og hvordan den fungerer.

Dette temaet blir også svært aktuelt når offentlig sektor nå i større grad tar i bruk kunstig intelligens og maskinlæring. Dette er algoritmer og modeller som vil bli en sentral del av offentlig saksbehandling og beslutningsstrukturer, noe som vil kreve full teknologisk åpenhet og digital selvråderett gjennom hele den offentlige «stacken» av programvare, modeller og datasett.

Facebook er ikke offentlig infrastruktur

Plattformer som Facebook, Instagram, Twitter og Youtube har vokst til å bli digital kontinenter. Tiden er inne for en kritisk vurdering rundt hvordan offentlige virksomheter forholder seg til disse plattformene og hvordan man sikrer at de ikke utfordrer vår digitale selvråderetten. Det er svært uheldig om enkelte offentlige tjenester blir for avhengig av Facebook eller andre, eksempelvis for å nå ut til sine brukere. Det er også viktig at offentlige virksomheter ikke bidrar unødvendig til at disse digitale kontinentene blir større og befester sine globale monopoler.

De fleste fikk med seg at Trump ble kastet ut fra flere sosiale medier tidligere i år. Donald Trump hadde utviklet spesielt Twitter til å bli en viktig del av sin infrastruktur for å kommunisere direkte med med sine velgere. Etter at han som USAs president bidro aktivt til angrepet på den amerikanske kongressen i januar 2021, besluttet Twitter, Facebook og andre å stenge han ute for godt. Mange mente det var med rette, men jeg mener denne handlingen reiser noen svært grunnleggende spørsmål rundt forholdet mellom folkevalgte og globale plattformer.   

Det ikke alle husker like godt er at noe lignende også har skjedd med Erna Solberg, som fikk fjernet en post på Facebook i 2016. Facebook sin algoritme for bilder fanget opp det som ble oppfattet som et nakenbilde og fjernet posten til den norske statsministeren, helt uten varsel.

Australia

Den «frie» pressen spiller en viktig rolle i alle demokratier. Facebook besluttet tidligere i år å stanse deling av nyheter i Australia på sin plattform, som et svar på lovforslaget som pålegger Google og Facebook å betale for nyhetsinnhold. Dette er selvsagt svært urovekkende. Det viser også at Facebook med sine 1.8 milliarder daglige brukere (11.2 millioner aktive bruker bare i Australia), ikke kommer til å nøle med å sette hardt mot hardt selv når det griper inn i et lands åpne og frie samfunnsdebatt. Dette er på mange måter likevel logisk, ganske enkelt fordi Facebook på ingen måte er å regne som offentlig digital infrastruktur, men en privateid plattform med profitt som hovedfokus.

Eksemplene over reiser på hvert sitt vis en rekke sentrale spørsmål. Er det greit at globale selskaper faktisk kontrollerer kommunikasjon mellom folkevalgte og deres velgere? Hva kan, og må vi gjøre for å regulere det offentliges forhold til disse plattformene, for å unngå at de blir portvoktere som står mellom innbyggerne og sentrale samfunnskritiske institusjoner? Hvem sitter egentlige med makten når noen veldig få plattformer kontrollerer store deler av internett og i mange land «eier» tilgangen til de aller fleste brukerne?

Dette haster. Episodene med hacking av Stortinget er å regne som et lite frampek på store utfordringer i et digital landskap som blir mer og mer komplisert. Konsekvensene av å ikke gjøre noe vil være en svekkelse av det vi regner som den «tradisjonelle selvråderetten», ikke bare av den digitale.    

Hvorfor velger noen å dele åndsverkene sine gratis — og hvorfor kan det danne grunnlag for milliardverdier?

Ved inngangen til et nytt år har jeg reflektert litt rundt hvordan den digitale delingskulturen og utviklingen av den frie delen av internett har forandret verden helt grunnleggende de siste 30 årene. Da Linus Torvalds publiserte den første versjonen av Linux i 1991 markerte det starten på en fantastiske reise. Fri programvare har siden gått fra å være en undervurdert subkultur til å bli den dominerende ingrediensen for utvikling av infrastruktur i de aller fleste digitale sektorer og industrier.

Jeg har lenge vært interessert i å lære mer om de faktorene og “næringsstoffene” som skaper gode vekstvilkår i de frie digitale vassdragene og biotopene som sammen danner det vi idag kaller den digitale allmenningen.

Hvem er de som bidrar, hvem høster fruktene av delingen og hvilke fellesnevnere finner vi igjen i prosjekter og organisasjoner som lykkes? Hva motiverer oss til å dele kildekode, bilder, kunst og andre digitale verk? Hvordan finner mennesker, organisasjoner og bedrifter med så forskjellige utgangspunkt sin plass i dette mylderet av prosjekter, plattformer og fagområder? Det ligger mye nyttig læring og innovasjon i forstå denne dynamikken, både for privat og offentlig sektor.

Dette handler ikke lenger bare om teknologi og programvare. Forskere, artister, kunstnere og lærere er bare noen av yrkesgruppene som i økende grad bidrar gjennom å dele det de skaper. Dette har ført til at innhold som er delt på den frie delen av internett har økt eksponentielt de siste årene. Antallet verk delt under en fri lisens passerte 1 milliard i 2016. I skrivende stund, bare 5 år senere, estimerer Creative Commons at tallet har passert 2 milliarder.

Etter å ha vært engasjert i fri programvare og fri kultur det meste av min yrkesaktive karriere ser jeg noen fellestrekk og mønster. Disse digitale vassdragene og biotopene har et godt jordsmonn for deling. Dette jordsmonnet består av en mengde faktorer, men noen går ofte igjen:

  • Digital deling må være lovlig og de som skal dele må skjønne hvordan de deler riktig
  • De som bidrar må være motivert til å dele. De må se nytten, enten for seg selv, eller for andre. Dette gjelder enten de er frivillige bidragsytere, offentlig ansatte eller kommersielle bedrifter
  • Det må være rom for forskjellige typer bidrag fra mennesker med ulik kompetanse og bakgrunn — delingskulturen er bygget på mer enn bare teknologi
  • De som bidrar må kunne dele i en kontekst som er relevant for dem

Vi deler fordi det er mulig

Det aller viktigste når man skal skape et godt jordsmonn for deling er at man har anledning til å dele på en lovlig, ryddig og enkel måte. Her er lisensene for programvare, læringsressurser, data, forskning, kunst og kultur helt avgjørende.

I den innledende fasen av internett var delingskulturen sentrert rundt fri programvare og teknologi. Dette er grunnen til at de aller fleste lisensene som brukes i dag er basert på, eller inspirert av, prinsippene som ble utformet av Richard Stallman og Free Software Foundation (FSF) på 1980-tallet. Stallman og FSF utformet noen enkle prinsipper som siden har blitt kalt de fire frihetene:

  • Friheten til å kjøre programmet som du ønsker, uansett hensikt
  • Friheten til å studere hvordan programmet virker (fordi en har tilgang og innsyn i kildekoden uten begrensninger), og endre det slik at det utfører dine beregninger slik du ønsker
  • Friheten til å videredistribuere kopier
  • Friheten til å distribuere kopier av dine endrede versjoner til andre

Disse prinsippene og lisensene som kom fra FSF har siden dannet grunnlaget for en rekke andre lisenser som dekker fagområder utover bare teknologi. Et eksempel er Creative Commons lisensene, som ble utviklet av fri kultur bevegelsen tidlig på 2000-tallet. Disse brukes idag til lisensiering av alt fra kunst, musikk, bilder, data og offentlige dokumenter.

Hva motiverer oss til å dele?

Det er ikke nok bare å kunne dele lovlig. De som deler må være motivert og de må forstå mulighetene som ligger i å jobbe sammen på nye måter. Drivkraften til bidragsyterne i denne delingskulturen er veldig ulike. Motivasjonen for de som bidrar i en ren digital dugnad vil naturligvis være annerledes en de som ønsker å tjene til livets opphold samtidig som de deler. Offentlig sektor på sin side motiveres av andre faktorer enn private bedrifter og har mulighet til å samhandle på andre måter.

Digital dugnad

Den digitale dugnaden er kjernen i den digitale allmenningen. På samme måte som frivillige bidrar til å drifte en basketballklubb, en turisthytte eller et sangkor er det nå flere og flere som bruker sin fritid på den digitale versjonen av dugnaden. Noen bidrar på Wikipedia ved å skrive om et tema de brenner for, andre sanker inn kartdata for tjenester som OpenStreetMap. En veldig stor gruppe bidragsytere finner et programvare-prosjekt de brenner for, og legger sine dugnadstimer i å skrive eller teste kode.

Det som skiller den digitale dugnaden fra den fysiske er at den skalerer i et “digitalt paradigme”. Hvis for eksempel en møbelsnekker bygger 10 stoler til en DNT hytte, vil dette være et fantastisk bidrag til akkurat denne hytten. Disse stolene kan imidlertid kun brukes på denne hytten, og flytter man en stol til en annen hytte vil det være en mindre tilgjengelig på den opprinnelige.

Dugnadsbidrag i det digitale paradigmet er ikke underlagt de samme begrensningene. Hadde disse stolene vært digitale kunne man enkelt kjørt “copy and paste” og latt andre bruke dem, og kostnaden ved kopiering og frakt er nær null. Hvis for eksempel en forsker bidrar til en artikkel på Wikipedia kan den potensielt leses av mange millioner mennesker. Andre kan også lage sine egne versjoner av den opprinnelige artikkelen, for eksempel gjennom oversettelse. Dette skjer helt uten at den opprinnelige artikkelen påvirkes. Slik kan digitale bidrag nå så uendelig mange flere mennesker sammenlignet med de fysiske. Dette er nok også med å motivere mange som bidrar til digital dugnad.

De som forstår denne grunnleggende forskjellen lykkes oftere. De som forholder seg til det digitale som om at det er fysisk, lykkes ikke med å utvikle digital delingskultur. Norsk offentlig sektor er et eksempel på det siste.

Digital sirkulær økonomi

I økende grad over de siste ti årene har kommersielle bedrifter, små og veldig store, funnet sin plass. De deler mer og bruker mer fri programvare, noe som fremmer bærekraftig utvikling både for dem selv og andre.

I den kommersielle delen av den digitale allmenningen handler det ofte om en form for digital sirkulær økonomi. I stedet for kun å hente ut verdi, tilfører man noe hver gang man deler. Digitaliserte ressurser blir ikke oppbrukt men blir forbedret og tilpasset lokale forhold og behov. Dette gjør at man kan tenke nytt når man skal sikre inntekter til et selskap som både skal tjene på og bidra til dette økosystemet.

Selskaper som Google, Facebook, Twitter, Amazon og Microsoft har de siste årene forståtte kraften som ligger i denne digitale sirkulær økonomien og bygger mange av sine produkter på fri programvare. Ja, du leste riktig, Microsoft er med i listen. Det handler mye om at disse selskapene har en stor portefølje med produkter som de tilbyr som skytjenester hvor fri programvare er en viktig del av grunnmuren.

IBM og Microsoft er eksempler på selskaper som nå satser alt hva remmer og tøy kan holde på fri programvare. Da IBM i 2018 kjøpte Red Hat for vanvittige 284 milliarder norske kroner verdsatte de et selskap som all hovedsak er tuftet på fri programvare. Da Microsoft i 2016 kjøpte Github var det mange som ble svært overrasket. For Microsoft selv var det helt naturlig, etter at selskapet hadde vært gjennom et strategisk skifte hvor fri programvare var blitt en helt sentral del av selskapets fremtidige forretningsmodell. Microsoft betalte over 60 milliarder kroner for GitHub.

Motivasjonen for både Microsoft og IBM er blant annet knyttet til metodikken rundt utvikling av fri programvare. Økosystemet og metodene sikrer dem teknologi til en lavere kostnad og med høyere kvalitet. De bidrar samtidig til en digital sirkulær økonomi som er langt mer effektivt enn om hvert av disse selskapene skulle fortsatt å utviklet hele sin “stack” og infrastruktur fra bunnen av.

I denne sirkulære økonomien er deling og fritt innsyn helt sentralt fordi det legger til rette for at flere smarte hoder kan jobbe sammen for å løse kompliserte problemer, noe som har vist seg å være bærekraftig selv for selskaper som har mye ressurser.

Et helt konkret eksempel på dette er Google. Ved flere anledninger har de lyst ut konkurranser hvor det utloves en dusør, som utbetales til den/de som finner alvorlige feil i Googles kildekode. På denne måten brukes delingskulturen til å rette feil som Google ikke har kapasitet til å løse internt. Kunne offentlige sektor i Norge hatt gevinster av å gjort noe lignende?

Den kollektive effekten vil selvsagt være enda større for små selskaper med mindre kapasitet. En startup kan i dag bygge sin digitale infrastruktur på teknologi som andre har kvalitetssikret og utviklet gjennom fri programvare. Det eksisterer i dag en rekke forretningsmodeller som teknologiselskaper, forskere, artister, kunstnere og forfattere bruker for å tjene penger samtidig som man deler under en fri lisens. Det enkelte selskap eller organisasjon kan skape sitt “vassdrag”, hvor de utvikler sin forretningsmodell gjennom deling og gjenbruk.

Mennesker ønsker å dele

Enten man deler som ren dugnad eller for å utvikle en kommersiell virksomhet er det til syvende og sist enkeltmennesker som danner dette økosystemet. Det handler ofte om å bidra til noe som er større enn en selv. Det å kunne hjelpe andre gir rett og slett mening og det å bidra tilbake til et prosjekt man har hatt nytte av virker logisk og realt. Også de som utvikler en kommersiell virksomhet har ofte en klar visjon om at de ønsker å bidra til et bedre samfunn. For disse menneskene faller deling helt naturlig, både som metode, forretningsmodell og verdisyn.

I denne teksten bruker jeg benevnelsen “den frie delen av internett” helt bevisst. Deling av bilder på Facebook, eller publisering av en hytte på AirBnB er ikke å regne som digital delingskultur. Facebook, Instagram og SnapChat fremmer “plattform kultur” hvor delingen i stor grad gjøres på plattformens premisser og hvor delingen ofte kommer med skjulte kostnader, også for de som bidrar til deling. Nettverkseffekten på disse plattformene er noen ganger de samme som bidrar til en økende delingskultur, men det betyr på ingen måte at disse bidrar til et fritt og åpent internett på rettferdige og bærekraftige vilkår.

Norwegian OER project H5P used by several hundred million worldwide

The open source and open educational platform H5P has seen fantastic traction of the last two years, reaching several 100 million users worldwide, with the H5P component installed in more than 40.000 websites. Last week it was announced that H5P is soon to be integrated into Moodle core, meaning that hundreds of millions of new community members will join the H5P family over the next year or two.

This is truly an amazing story about a small team of designers and developers that started out on a mission to create an open source tool that allows users to create interactive HTML5 content that you can reuse and share across platforms and devices.

A key success factor is user-centered design and organic development of the platform. HP5 is an easy tool that everyone can learn to master. To start using H5P, all you need is a web browser and a website with an H5P plugin, or you can use a hosted service on H5P.com. H5P empowers creatives to develop rich and interactive web experiences more efficiently, with open source and OER at the core.

H5P is at the time of writing installed on over 40.000 websites. H5P is reused by many universities, large companies and smaller personal websites worldwide. It´s great to see this kind of reuse and in the long run, this will make the platform more sustainable!

As H5P is open source there are no “strings attached”. Anyone can reuse both content and technology without asking permission and anyone can create their own platform with H5P as part of a new solution.

Last week I had the pleasure of meeting the team working on EkStep, an educational platform currently being deployed in most states in India. This platform is one of many that use H5P in large scale projects, and EkStep is also being considered used in other countries in both Asia and Africa. This shows how reuse and sharing can create a collective impact that accelerates the spread of technology in education worldwide.

The Norwegian Digital Learning Arena(NDLA) team have been working on the platform from the start to develop new content types for H5P and integrating them in our platform and content production.

The team developing and designing H5P have been set up with the best product developers from NDLA and designers and developers from Joubel. What started as a public-private partnership between NDLA and Joubel, a Norwegian tech startup, has now evolved into a global movement.

The landscape of digital literacy is changing

Earlier this week, I hosted a session at the mEducation Alliance Symposium in Washington. This years topic was Digital Literacy and Skills for Education and Development, and in our session, we dived into the changing landscape of digital literacy. After a great session with many of our partners in the early grade reading space, I have written down some reflections.

So what is changing?

Digital literacy is more than digital skills. The cultural, cognitive, creative and analytic elements of digital literacy are crucial for anyone that is using digital tools for learning, at school or in their daily lives. Mastering an app, a device or a platform is just a small part of digital literacy.

new technologies are changing how we learn with tech and how we master tech to learn

The landscape of digital literacy is changing rapidly, not only because technology is evolving, but because new technologies are changing how we learn with tech and how we master tech to learn.

The traditional way of digitizing early grade reading has been to create digital versions of books. That is about to change dramatically.

Artificial intelligence (AI) and Natural language processing (NLP) are categories of technology that changes the way kids learn in a profound way. For a child learning to read this poses a great opportunity at the same time as it requires a different level of digital literacy. Just a few years ago, this was more of a theoretical field of research. Over the last two to three years, NLP has been added to the “smartphone” user experience, and we also see applications like Google Bolo being able to run these algorithms offline on the device, bringing this paradigm shift to a broader user group.

Platform agnostic content

For projects developing new material, this new landscape requires a different approach to content development. We actually need to develop content without knowing how it will be used in five years.

Content creation, re-use and adaptation are also vital parts of what we define as digital literacy for the future. For content developers, this requires them to develop content that is platform-agnostic, leaving it up to the consumer whether to use content “out of the box” or create their own derivative, tailored to their needs.   

When All Children Reading launched their new price competition Begin With Books earlier this week, it was amazing to see how they have developed the whole prize concept around this idea that content development of books should be platform-agnostic and born accessible.

In the Global Digital Library project, we have developed a prototype where we connect our own content API with the Google Assistant. During this project, we see very clearly how crucial platform-agnostic content development is.

we are moving into “unknown territory”, and we must navigate with caution

Navigate with caution

I am personally excited to explore these new opportunities that AI and NLP create, but we are moving into “unknown territory”, and we must navigate with caution. In some cases, AI will be a perfect fit to create a new learning experience; in other cases, we should keep it “human”.

Fremtidens skole er bygget på delingskultur

I en sak publisert på NRK 26. september beskrives en kjent problemstilling, nemlig at piratkopiering av læreverk er blitt hverdagskost i flere norske grunnskoler. Lærere klager på for dårlige lærebøker og gjør seg til lovbrytere gjennom at de kopierer fra bøker og annet materiale som er underlagt loven om opphavsrett. Vi i Creative Commons Norge mener det er viktig at alle lærere i den norske skolen forholder seg til lovene som regulerer deres mulighet til å kopiere.

Også utenfor skolen er dette et problem. Noen ganger kan selv små brudd på opphavsretten, gjort i god tro, få store konsekvenser. Et eksempel er Loddefjord idrettslag som for et par år tilbake brukte et bilde av det norske flagget i forbindelse med 17. mai, uten å spørre fotografen om lov, for så å måtte de punge ut med 5.000 kroner. 

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, Kopinor, Steffen Handal i Utdanningsforbundet og KS uttaler seg alle om den “kritiske situasjonen” som den norske skolen og lærerne har havnet opp i, men her mener vi at det er et svært viktig element som mangler i diskusjonen.

Delingskultur i norsk skole

Det gledelige er nemlig at det finnes en veldig enkel løsningen på problemet. Den digitale delingskulturen er i dag godt utviklet globalt. Denne delingskulturen bygger på at digital bøker, læringsressurser og andre kilder blir underlagt det som kalles en fri lisens. Den mest brukte av disse er Creative Commons. Denne lisensen gir alle som ønsker det lov til å gjenbruke digital bøker, annen tekst, film og lyd uten å spørre om lov, men under gitte forutsetninger. Tillatelsen for å gjenbruke har opphavsmannen gitt på forhånd ved å bruke denne lisensen. De meste brukte av Creative Commons lisensene tillater også gjenbruk av kommersielle aktører, noe som gir spennende muligheter for forlag og og bedriftere som utvikler teknologi for bruker i norsk utdanning.

Norsk skole står ovenfor en betydelig omveltning i forbindelse Fagfornyelsen 2020 og det blir helt avgjørende at man nå bygger en aktiv og lovlig delingskultur blant lærere og elever for å kunne tilby oppdaterte læremidler for fremtiden. Et viktig perspektiv for fremtidens skole er også at eleven skal skape mer selv og da må de kunne gjenbruke, endre og dele det materialet de jobber med. Det finnes idag allerede mange gode ressurser som det er lovlig å kopiere fra. Et eksempel er Nasjonal Digital Læringsarena(NDLA) i den videregående skolen, mens det for grunnskolen er få norske ressurser som tillater gjenbruk og deling. 

For å være rustet til å skape fremtidens skole må vi tenke nytt, vi må bygge delingskultur!

Det er også viktigere en noen gang å involvere lærerne i prosessen. Læremidlene blir best når læreren slippes til og de kan definere hva som er best for deres elever, noe frie digitale læringsressurser legger veldig godt til rette for. 

Vi står midt i en overgang fra “Gutenbergs paradigme” hvor bøker ble produsert og distribuert, til en digital fremtid hvor bøker er regnet som utdaterte nærmest før de er kommet frem til eleven, og hvor lærebøker nesten alltid kombineres med andre former for læringsressurser. For å være rustet til å skape fremtidens skole må vi tenke nytt, vi må bygge delingskultur!

Denne posten ble publisert på digi.no 2. oktober 2019.

OER and creative commons can help preserve Indigenous language

Indigenous languages matter for social, economic and political development, peaceful coexistence and reconciliation in our societies. Yet many of them are in danger of disappearing. The United Nations declared 2019 the Year of Indigenous Languages in order to encourage urgent action to preserve, revitalize and promote them.

The world’s indigenous languages foster and promote unique local cultures, customs and values which have endured for thousands of years and these languages add to the rich tapestry of global cultural diversity. Without them, the world would be a poorer place.

However, despite their value, languages, especially indigenous languages, are continuing to disappear at an alarming rate due to a variety of factors. According to the Forum on Indigenous Issues, 40 per cent of the estimated 6,700 languages spoken around the world are in danger of disappearing. The fact that most of these are indigenous languages puts the cultures and knowledge systems to which they belong at risk.

By Christer Gundersen. Creative Commons Attribution 4.0 International license

Creative Commons enables translation into Indigenous languages

Educational materials for children is important to preserve indigenous languages. For many of the communities that speak indigenous languages, it is almost inconceivable to be able to provide educational materials in the local language for the children in their community. Lack of resources and political focus on education in national official languages often creates a barrier that is impossible to overcome. 

For these indigenous languages, translation of existing learning resources could be the only option to preserve a language that is in danger of disappearing. This is where open educational resources and creative commons can play an important role. 

The most common way to openly license copyrighted works is to add a Creative Commons license to it. CC licenses are standardized, free-to-use, open copyright licenses that have already been applied to more than 1.2 billion copyrighted works across 9 million websites.

Collectively, CC licensed works constitute a class of works that are explicitly meant to be legally shared and reused with few restrictions. 

This enables local communities to:

  • Translate the content
  • Adapt and change the educational content to fit the local context
  • Share the content with their community
  • It also will enable local publishers and tech startups to develop apps based on local needs in an indigenous language

Releasing content under a free license creates a unique opportunity to provide educational materials into languages that play an essential role in the daily lives of all peoples. 

These languages contain the indigenous people’s history, traditions, memory, unique modes of thinking and expression but more importantly construct their future. By developing more quality open educational resources we directly or indirectly support languages are pivotal in the areas of peacebuilding, human rights enhancement, education, research, innovation, protection of the environment, and sustainable development. 

One of the paragraphs in this text is reused from Cable Green, and the blog post “Open Licensing and Open Education Licensing Policy” that is released under a Creative Commons Attribution 4.0 International license. This text is released under Creative Commons Attribution 4.0 International license.

Kids in Kenya using Google Assistant

The last few days I have been working to design new features for the GDL with children in schools in Kibera (Nairobi), the largest urban slum in Africa. It has been a true privilege!

The most important learning this week is that even a child living in a shed, without water and electricity can be an expert on a smart phone. Praise and Faith (10 years old) in this video showed us how they are using voice control to read books with Google assistant!