100 millioner flere barn grunnleggende leseferdigheter på grunn av COVID-19

I følge en studie fra UNESCO mangler 100 millioner flere barn grunnleggende leseferdigheter på grunn av COVID-19. Prioritering av utdanning blir helt avgjørende for å unngå at en hel generasjon rammes. Selv før pandemien var antallet barn som mangler grunnleggende leseferdigheter inne i en negativ trend. I 2020 økte antallet barn som strever med lesing fra 460 til 570 milioner. 

Aldri har behovet for å gi universell tilgang til gode læringsressurser vært mer tydelig og aldri har gapet mellom de privilegerte og de marginaliserte vært større enn under den pågående pandemien. Den globale krisen innenfor utdanning krever at vi tenker helt nytt i forhold til hvordan vi sikrer gode og relevante læringsressurser på flere språk. 

I denne svært alvorlige situasjonen ser vi nå at det vokser frem et nettverk av donorer og organisasjoner som forstår at den eneste måten å løse denne globale læringskrisen på er gjennom samarbeid, og gjennom å skape en digital delingskultur på tvers av organisasjoner, landegrensen og språk. Åpne læringsressurser og digitale fellesgoder står sentralt i denne tenkningen.  

Et digitalt frøhvelv med leseressurser

I samarbeid med et stort antall partnere har Norad gjennom det Globale Digitale Bibliotek (GDL) samlet 6000 læringsressurser på mer en 90 språk. GDL er et digitalt “frøhvelv” til en estimert verdi på rundt 190 millioner kroner. Disse ressursene er åpent og fritt tilgjengelige for bruk både i skoler og til undervisning i hjemmet. 

Nøkkelen for å få samlet denne massive mengden ressurser er at organisasjoner som UNESCO, Verdensbanken, UNICEF, USAID og flere NGOer har valgt å legge til grunn et viktig prinsipp: Når de finansierer utviklingen av læringsressurser skal de kunne gjenbrukes av andre. Åpne lisenser brukes i økende grad blant disse organisasjonene, noe som skaper en digital biotop hvor det er svært god grobunn for en genuin digital delingskultur. 

Det handler altså ikke om å arrangere webinarer for og dele generelle erfaringer og anekdoter fra prosjekter, men helt konkret om at når for eksempel USAID bruker 20 millioner kroner på å utvikle læringsressurser i Etiopia, for så å gjøre disse ressursene tilgjengelig for alle andre som har behov for disse i andre prosjekter. 

Gjennom pandemien har GDL som digital delingsarena utvidet aktiviteten gjennom forskjellige måter å samarbeide med nye og eksisterende partnere på. Fellesnevneren for flere av samarbeidsprosjektene er at man har valgt å tenke nytt, både i måten man bidrar på fra Norads side og i selve gjennomføringen av prosjektet. 

Bangladesh og Nigeria

Så hvordan fungerer dette i praksis? Hvordan ser et innovasjonsprosjekt ut når man bygger på åpne ressurser og delingskultur, og hvordan skiller det seg fra mer tradisjonelle prosjekter?

La oss se på Bangladesh som et eksempel. Under pandemien samarbeidet Norad med UNESCO og utdanningsmyndighetene i Bangladesh for å oversette 540 lesebøker til 5 lokale språk. Dette er språk hvor det finnes svært lite ressurser i utgangspunktet. Verdien av teknologien og innholdet som ble levert fra Norad i dette prosjektet er anslått til 20 millioner kroner. Norad bidrar i dette prosjektet med innhold, teknologi og veiledning, men ikke med finansiering.

For å forstå det transformative i denne metoden er det viktig å merke seg følgende. Til tross for at Bangladesh gjenbruker innhold av høy kvalitet fra 9 forskjellige forlag, NGOer og innholdsprosjekter så er det ingen krav til kontrakter eller avtaler med noen av disse. Det er heller ingen behov for lisensavtaler for plattform og programvare. 

Prosjektet i Bangladesh ble gjennomført på 4 måneder. Med tradisjonelle metoder ville man måtte forhandlet med 9 ulike forlag om bruk av innhold og i alle fall 2 forskjellige programvareselskaper for å få tilgang til plattformen. Et prosjekt gjennomført på denne måten vil knapt vært i gang med forhandlinger og kontraktsutforming innenfor en tidsramme på 4 måneder, og kostnadsbildet i prosjektet ville vært noen hundre ganger høyere. 

Selve gjennomføringen av av prosjektet ble organisert av Bangladesh selv. Myndighetene i Bangladesh engasjerte 130 ungdommer over hele landet som bidro med oversettelsen av bøkene til nye språk. Disse nye oversettelsene ble deretter kvalitetssikret av språkeksperter og godkjent som ressursene for bruk i skoler. Denne innovative måten å kombinere det som kalles crowdsourcing med kvalitetssikring på har skapt en modell som andre land kan følge. 

I Nepal, Kambodsja, Timor-Leste, Bhutan, Laos og Afghanistan samarbeider Norad med UNESCO som gjennomfører lignende prosjekter med finansiering fra Global Partnership for Education. Norads bidrag er en åpen plattform og innhold av høy kvalitet på samme måte som i Bangladesh, nå skalert opp til 8 land. Totalt har Norad bidratt med teknologi og innhold til en estimert verdi av 31 millioner kroner i dette prosjektet, men uten å bidra med finansiering. 

I et annet prosjekt har Norad og GDL-teamet jobbet med UNICEF og regjeringen i Nigeria når de i 2021 har utviklet deres egen plattform med digitale læringsressurser. Norads bidrag er læringsressurser og spill på 4 forskjellige språk. Prosjektet i Nigeria fikk en enda mer effektiv gjennomføring sammenlignet med Bangladesh fordi språkene som UNICEF Nigeria etterspurte allerede var tilgjengelig på det Globale Digitale Bibliotek. Prosjektet i Nigeria kunne i løpet av 5 dager med “teknisk arbeid” gjenbruke innhold og spill til en estimert verdi av 15 millioner kroner fra Norad og GDL. 

Hva så med privat næringsliv? De aller fleste av ressursene på GDL kan også gjenbrukes av kommersielle aktører. Når Google i 2019 skulle utvikle en egen app for å gi lesetrening til barn, innledet Norad og GDL et samarbeid med Google for å sikre Google tilgang til åpne læringsressurser fra den åpne plattformen. Målet er at denne typen kommersiell gjenbruk i fremtiden også skjer i samarbeid med selskaper i land under utvikling.

I hvert av disse eksemplene spiller Norad en nøkkelrolle som donor med teknologi og innhold som kan gjenbrukes. Det er ingen større finansiering involvert og ingen kontrakter, noe som betyr mindre risiko i gjennomføring av prosjektet og ingen betydelig risiko for korrupsjon. Norad sikrer også at vi ikke bidrar til leverandørbinding eller at en enkelt leverandør for monopol i sitt marked. Denne metoden gir også landene Norad samarbeider med full autonomi og kontroll over prosessen, noe som ofte fører til et dypere eierskap til sluttresultatet.

Metoden i seg selv er tuftet på et viktig fundament, og det er at ressurser og teknologi i forbindelse med det Globale Digitale Bibliotek er det som kalles digitale fellesgoder, noe som gjør at land som Bangladesh og Nigeria kan gjenbruke investeringer som andre har gjort tidligere. Dette bidrar til økt tilgjengelighet og bedre kvalitet fordi det enkelte prosjekt ikke trenger å finne opp kruttet på nytt. 

Denne åpne metoden gir også svært rask implementering. De åpne lisensen fjerner behovet for å inngå kontrakter og gjennomføre forhandlinger, noe som gjør at man kan gå mer direkte til implementeringfasen. Måten et land som Bangladesh kan organisere en stor gruppe mennesker på, betyr også at oppgaven i prosjektet kan løses raskere. 

Så hvorfor ser vi ikke flere prosjekter som gjør noe lignende? En del av forklaringen må tilskrives at denne typen prosjekter representerer et funametalt skifte mellom det fysiske og det digitale paradigmet. Veldig ofte krever digitalisering at man jobber med porteføljestyring på en helt annet måte en i tradisjonelle bistandsprosjekter. Utvikling av en digital delingskultur krever at man som et minimum ikke setter i gang mange forskjellige prosjekter samtidig uten at de er koordinerte, og at de deler det de utvikler på en riktig måte. 

I innovative prosjekter som det Globale Digitale Bibliotek må også finansieringen dekke den ekstra investeringen som ligger i å gjøre funksjonalitet og innhold tilgjengelig for andre i etterkant. Som donorer må vi derfor i langt større grad være villig til å finansiere en solid infrastruktur, en investering som ikke alltid er veldig synlig, og vi må være villig til å investere i noe som andre organisasjoner kan ta æren for i etterkant. I GDL har vi et engelsk uttrykk som vi ofte bruker når vi ser ressurser fra GDL på andre plattformer: “No logo – no ego”

Utviklingen av en digitale delingskultur innenfor utdanning krever også åpen implementering av både teknologi og innhold og man må utvikle digital “byggeklosser” i stedet for store monolittiske systemer. Dette er krevende, men Norad er i en posisjon hvor vi kan sikre at dette skjer i våre egne prosjekter og vi kan påvirke alle våre tilskuddsmottakere til å jobbe i denne retningen.

Norad er inne i en tid hvor vi søker å setter penger i arbeid på nye og enda mer effektive måter. Innenfor digitalisering og utdanning ser vi et stort potentiale for at en satsing på globale digitale fellesgoder kan være nøkkelen til å øke tilgjengelighet av læringsressurser til de som trenger dem aller mest. 

chevron_left