Digital sirkulær økonomi og det grønne skiftet

De alvorlige konsekvensene av klimaendringene er i dag tydelige over hele verden. Ifølge forskere vil temperaturen fortsette å øke drastisk selv om vi kutter klimagassutslipp betydelig de neste 30-40-årene. Dette vil få store konsekvenser på alle kontinenter og for alle land, noe som gjør kampen for klima og miljø til den viktigste i vår tid. 

FNs klimapanelet publiserte en rapport i 2018 som viste forskjellen på å begrense oppvarmingen til 1,5 grader, sammenlignet med det gamle målet på 2 grader. Forskjellige viser seg å være dramatisk. En halv grad kan med andre ord bety mye for mange. 

Teknologi og digitale løsninger vil være helt avgjørende for å nå de målene vi som verdenssamfunn har satt oss for å løse de store utfordringene. Dette handler i praksis om digitale ressurser som helt konkret påvirker vår evne til å bevare miljøet for fremtidige generasjoner. 

Det grønne teknologiske skiftet må komme fort, og ny teknologi og innovative løsninger må gjøres tilgjengelig for så mange som mulig, så raskt som mulig. For å løse disse enorme utfordringen i tide, trenger vi å skape en global digital delingskultur i kampen for miljøet. En åpen tilnærming i den digitale delen av miljøkampen kan bidra til å øke samarbeidet og innovasjon rundt miljøvennlige teknologiske alternativer. Dette vil også sikre at land under utvikling får tilgang til ny teknologi raskere. 

Flere organisasjoner har lenge bidratt til denne globale delingskulturen innenfor forskning og teknologisektoren gjennom det som kalles “open access” eller en “open policy”. Bill and Melinda Gates Foundation er en av organisasjonene som var tidlig ute. I deres “open access policy” krever de bruk av åpne lisenser for all forskning og alle publikasjoner, inkludert underliggende data. 

Hva betyr teknologi i den taktile klimakampen?

Det digitale i denne sammenhengen dreier seg om alt fra batteriteknologi, algoritmer basert på kunstig intelligens, åpne værdata og satellittbilder av regnskogen i Amazonas som dokumenterer avskoging. Teknologi satt sammen med tverrfaglige forskningsdata kan bidra til å dokumentere hvilke problemer vi må løse, og hvordan vi kan løse dem.

Også innenfor områder der det digitale tradisjonelt ikke spiller en viktig rolle, vil ny og innovativ teknologi være helt avgjørende. Et eksempel er landbruk, hvor mangel på vann er et stort problem i mange land. Teknologi for å bruke mindre vann og for å gi avlingen riktig mengde vann til riktig tid, er et fagområde hvor det er gjort store fremskritt de siste årene. Det forskes mye rundt bruk av kunstig intelligens for å utvikle et ressurseffektivt landbruk, som i tillegg til å konsumere mindre ressurser, vil gi sunnere og bedre avlinger. Forskere ved Wageningen Universitet i Nederland er blant de som har utviklet ny og spennende teknologi innenfor dette området.

Et annet eksempel er industri som bruker mye stål, sement og plast, noe som forårsaker en betydelig mengde utslipp. Dette gjelder både konstruksjon for industri og private boliger. For å redusere denne typen utslipp må man utvikle teknologi som gjør det enkelt og kostnadseffektivt å bygge med andre materialer. The Wiki House project er et eksempel hvor arkitekter har utviklet en metode som gir lave utslipp, og hvor over 90% av ressursene som brukes i bygningskonstruksjon kan resirkuleres. “The Wiki House project” deler også alle sine spesifikasjoner helt åpent under en Creative Commons lisens, noe som gjør at andre kan bygge et hus, en låve eller et kontorbygg med deres teknologi og metode. Bruk av kunstig intelligens for å utvikle nye konstruksjonsmetoder, hvor man 3D-printer hus med materialer som er lett tilgjengelig i et geografisk område, er et annet eksempel som vil bidra til å begrense de totale utslippene. 

Norge er på noen områder å regne som et foregangsland med teknologi som bidrar til å sikre miljøet både i Norge og verden ved at data og teknologi deles fritt

Yr.no deler åpne globale værdata 

Yr.no er et annet eksempel. Mange av oss bruker Yr.no daglig for å få oppdaterte værmeldinger for Norge. Noe ikke alle er klar over, er at Meteorologisk institutt også tilbyr data som dekker andre deler av verden. Det er faktisk bare omtrent halvparten av trafikken på Yr som kommer fra Norge. Resten av brukerne er spredt over 200 land globalt. Totalt kan man på Yr.no søke etter værvarsler for over 11 millioner steder i verden, noe som gjør tjenesten til en digital ressurs som for eksempel kan bidra til at bønder i afrikanske land er bedre i stand til å planlegge innhøsting. Sør-Afrika er et av landene hvor Yr allerede brukes aktivt. 

En annen spennende mulighet med dataene fra Yr.no er at de har en lisens som tillater kommersiell gjenbruk. Dette gjøre det i praksis mulig for en “startup” i Kenya å bruke data fra Yr.no til å lage en app eller en annen type applikasjon som de så selger som et kommersielt produkt. 

VIPS

VIPS er en varslingstjeneste som gir informasjon om fare for angrep og skader av sykdommer, skadedyr og ugress. VIPS er utviklet av Norsk institutt for bioøkonomi som baserer sine varsler på værdata, observasjoner i felt, skadeterskler og modeller. Plattformen er bygget på gjenbruk av andre kilder samtidig som teknologien deles fritt. VIPS er på mange måter som tatt ut av læreboka for digital sirkulær økonomi.

Digital delingskultur – det eneste alternativet

Begge disse norske prosjektene er eksempler på at gode teknologiske løsninger eller datasett med høy kvalitet ofte er komplisert og kostnadskrevende å utvikle. Det er derfor svært lite sannsynlig at land under utvikling har mulighet til å finansiere denne typen data og tjenester selv. Global digital delingskultur rundt klima og miljø er derfor den eneste måten vi kan sikre at de beste teknologiske løsningene blir tilgjengelig for de som trenger dem mest. 

Når nye løsninger utvikles med offentlige midler, og offentlig finansiert prosjekter resulterer i teknologi som kan bidra til å redde klimaet, må denne teknologien være åpent tilgjengelig. Vi har rett og slett ikke råd eller tid til å havne i en situasjon hvor en eller noen veldig få private aktører sitter med enerett på teknologi som kan bidra til å løse de globale klimautfordringen. 

Utgangspunktet for digitale delingskulturen gir på måter enda flere muligheter for gjenbruk sammenlignet med den “fysiske sirkulære økonomien”. I steden for å hente ut verdi, tilfører man verdi gjennom hver deling og vært derivat som et resultat av gjenbruk. 

Skal vi nå de ambisiøse klimamålene må vi utvikle en digital delingskultur og vi må legge til rette for globalt tverrfaglig samarbeid.  

Hva om offentlig sektor topper laget?

[vc_row][vc_column width=”1/1″][vc_column_text]Weben har siden begynnelsen av dette årtusenet gitt oss mulighet til å søke på Google eller lese artikler på Wikipedia, men det som er nytt de siste par årene er at globale læringsplattformer som Khan Academy, Coursera, edX har startet en digital læringsrevolusjon.

Med over 850.000 offentlig ansatte, med kontinuerlig behov for kompetanseheving, mener vi i Friprogsenteret at offentlige sektor har sovet i timen.

Khan Acedemy har siden oppstarten i 2006 levert flere hundre milloner læringsenheter innenfor alt fra enkel matteundervisning til historie og samfunnsfag. Et annet eksempel er edX, et nonprofit konsortium, som ganske enkelt går ut på at verdensledende utdanningsinstitusjoner legger ut noen av sine kurs fritt tilgjengelig på nett. Resultatet er at utdanning med høy kvalitet er tilgjengelig for alle som har tilgang til internett. Noen av de amerikanske universitetene kan vise til enkeltkurs med over 100.000 innrullerte studenter.

Prinsippet er like enkelt som det er effektivt. Man gjør opptak av leksjoner med noen av de fremste ekspertene innenfor sitt felt, legger ut kursmateriell, digitale bøker og oppgaver.

Dette gjøres så fritt tilgjengelig for alle som ønsker å ta kurset. Disse nettbaserte kursene går i dag under betegnelsen Massive Open Online Courses, MOOC. Professor Arne Krokan var først ute med å lansere MOOC i Norge og kunne vise til over 700 påmeldte studenter allerede den første uken.

Så hva med norsk offentlig sektor? Kan vi i offentlig sektor gjøre noe av det samme? Det grunnleggende spørsmålet må jo være om det faktisk finnes dyktige ikt-­ledere, prosjektledere, systemadministratorer, informasjonsmedarbeidere eller andre fagspesialister i offentlig sektor? Svaret er helt åpenbart JA!

Mange av de fremste fagmiljøene i offentlig sektor er helt på høyde med privat sektor, ikke bare innenfor ikt, men også andre fagområder som for eksempel helse, skole og kultur.

Vi i Friprogsenteret mener det er mulig å “høste inn” denne kunnskapen blant de fremste innenfor offentlig sektor, samt gjøre spisskompetanse tilgjengelig slik at andre virkelig kan lære av “de beste”. Det kan være snakk om hele kurs med læreplan, forelesninger og en større kolleksjon av digitalt innhold, men også små “tutorials” og korte nettbaserte workshops hvor en kommune eller offentlig etat kan dele konkrete erfaringer med andre offentlige virksomheter.

Nasjonal Digital Læringsarena (NDLA) er et prosjekt som gjør noe av dette for videregående skoler, de har i dag bygget et fagmiljø vi mener andre kan lære mye av. Ser man bort fra NDLA, så har offentlig sektor satset lite i det mulighetsrommet som det nye paradigmet har skapt. Erfaringsutveksling og deling av kunnskap skjer i dag gjennom fysiske møteplasser, konferanser og seminarer.

Det nye er altså at vi mener vi må over i det nye paradigme hvor vi gjør denne kompetansen tilgjengelig digitalt. Dette krever på ingen måte ny teknologi eller banebrytende metoder, men det må organiseres og gjennomføres. Når regjeringen nå bevilger ti millioner kroner til å utvikle nye digitale opplæringsprogrammer rettet mot statlig forvaltning, er det helt avgjørende at Difi tenker nytt når de skal bruke disse midlene.

Det er blant annet veldig viktig at disse ressursene kan deles slik at for eksempel en satsning fra Kommit kan benytte de samme ressursene der det er relevant. Dette kan man løse relativt enkelt ved at alle ressurser som utvikles med offentlige midler blir lisensiert under det som kalles Creative Commons. En slik lisensiering vil også gjøre det mulig for privat næringsliv å gjenbruke disse ressursene, for så å bygge et eget tilbud basert på dette i markedet.

Med over 850.000 offentlig ansatte mener vi potensialet er stort for at vi i offentlig sektor kan samle sterke og kompetente fagmiljøer innenfor de aller fleste fagfelt basert på den samme modellen som for eksempel Khan Academy eller Coursera.

Vi i Friprogsenteret foreslår at vi “topper laget” med de beste og dyktigste innenfor alt fra helse, kommuneplanlegging, skole og andre fagfelt og utvikler digitale læringsressurser som er fritt tilgjengelig for alle.

Den modellen vi foreslår er veldig lik den vi allerede har på åpne data. Vi i Friprogsenteret mener man må etablere fagmiljøer sentralt som koordinerer innsamling, strukturering og lisensiering for gjenbruk på samme måte som Difi idag gjør på data.norge.no. Det er ingen grunn til at vi skal snakke om gjenbruk og deling av åpne data mens man på digitalt innhold skal operere etter helt andre retningslinjer.

Christer Gundersen[/vc_column_text][/vc_column][/vc_row]